Det er den første sommeren Odd Børretzen (85) ikke kan seile. Han skulle gjerne sagt at han synes det er helt «all right».
- Nå tilhører jeg en helt annen menneskerase, sier Odd Børretzen.
Han
har akkurat satt spaserstokken fra seg og forsiktig knekt sin lange
kropp ned i en stol på uteserveringa i småbåthavna hjemme i Holmestrand.
Han har bestilt seg en øl, han har tatt en slurk og han har pekt mot
der seilbåten hans pleier å ligge. «St. Pierre» er ikke der nå. Sønnen
hans har henne.
Børretzen er heller ikke der han skal
være. Han skulle vært i båten. Han har vært i båt om sommeren i over
sekstifem år. Fra han var tyve jobbet han på skip i sju år. Ja, han er båt for så mange som elsker tekstene hans. Særlig etter den der evinnelige måkesangen.
-Hver
sommer har jeg vært en som har seilt langs kystene her, og så har jeg
ligget i havnene, og så har folk spasert på bryggene og tittet ned på de
fine båtene. Tittet ned på meg, og jeg har sittet i cockpit med min
morgenkaffe og vinket opp til dem. Men nå er jeg en av dem som går der
oppe og titter ned. En helt annen rase.
- Og det kan være akkurat like fint?
- Nei. Det er hyggelig. Men ikke i nærheten så morsomt.
Stokken
og besværet skyldes til dels at han for omtrent nøyaktig ett år siden
tok lårhalsen. Men mest av alt skyldes det alderdom, ganske enkelt.
Åttifem er han blitt, den levende nasjonalskatt hvis filosofiske
skråblikk i bøker, viser, kåserier og tegninger har gjort ham til en
slags yndet klok, morsom riksbestefar. Særlig etter alle platesuksessene
i samarbeid med Lars Martin Myhre har han blitt underfundigkongen med
et fang selv den mest kultursnobbete elite vil krype opp i for å søke
sitérbare odd-ismer hos.
Åttifem år gammel føler han seg sikkert enda klokere og lykkelig forsont med livet?
-
Vel, jeg har vært en sånn som har sagt at det er så fint å bli gammel,
og av og til er jeg fortsatt en som sier dét, men sannheten er at
alderdommens fortreffelighet er svært oppskrytt.
-Det
er så mange skavanker. Livet blir så begrenset. Av og til, sånn en gang
om dagen, når jeg våkner og har veldig vondt i beinet og er helt støv og
stil, så tenker jeg at alt er egentlig bare tull. Det er så mye jeg
ikke lenger kan.
Børretzen kikker på mastene i havna, hvite spir
uten seil, holder i glasset sitt i hender med sjøkart tegnet på
håndbakene. Leverflekker er holmer og øyer.
- Men så, ja, så tar
man seg dagens første kaffekopp og så går det over. Vi tilpasser oss.
Alltid. Jeg trodde det ville bli svært sørgelig å ikke kunne seile, ikke
kunne krype opp på et svaberg for å finne en einebærbusk å fortøye
båten i. Men nei, jeg savner det ikke, for jeg vet det ville blitt så
vanskelig rent praktisk. Jeg ville engstet meg, blir det torden og
lynild der borte? Nå er jeg glad jeg slipper.
-Jeg får tenker at det er bra jeg ikke spiller tennis også. Da hadde det vært enda mer jeg ikke lenger kan.
Det
er uten vemod, sier han, at han spaserer med stokken fra havna og
hjemover til det røde lille huset i den lille gata med gamle trehus som
han bor i. Han ser ikke opprørt ut over alle måkene som skriker
infernalsk over hodet hans, engang.
- Jeg hater dem ikke
egentlig. Jeg sier bare at det er med dem som med moralister. Det er
kjedelig når det blir for mange av dem, sier Børretzen, og går innom
polet.
Når han så får satt seg i godstolen i stua og får tent
seg en sigarillo, ja, da vil han si at egentlig overdriver han kanskje
sin egen lidelseshistorie.
- Så lenge det ikke blir for
mye smerter, så lenge jeg er frisk nok til å fortsatt kunne gjøre noe
med verdi, så kan jeg godt leve fem år til, sier Børretzen.
Å
få gjort noe med verdi ser lovende ut. Han har alliert seg med
gitaristen Thomas Dahl jr. og bassist Ole Marius Sandberg i nytt band.
Tirsdag opptrer de på Skåtøy visefestival, og 27. juli på Rockefeller.
-
Det er ganske rart, jeg sa jeg ville legge opp, og jeg gjorde jo det,
men så kommer det stadig forespørsler, til min forbauselse. Det har jeg
tenkt de siste ti årene. Jeg sier ja av og til. Jeg dikter ikke mye
nytt. Jeg bruker av gammelt stoff, bare binder det sammen. Det blir ikke
så godt, synes jeg. Men jeg har aldri hatt god selvtillit.
Det
sier han. Etter seks spellemannspriser, en hedersspellemann og så mange
andre priser at han og kona en dag lurte på om ikke Nobelinstituttet
snart ville ringe, også. Han har fortsatt prisene. Ikke kona. Etter
tretti år tok ekteskapet med Eva Bødtker-Næss slutt.
- Kjenner du deg noen gang ensom?
-
Jada! Men samtidig er jeg glad i mitt eget selskap. Det har sine
fordeler. Man kan følge egne innfall uten å spørre fagforeningen.
- I reklamen for flaskepanting sier du at du skulle ønske du også kunne pantes. Hva vil du komme tilbake som?
-Jeg
tror jeg er såpass fornøyd at jeg ville kommet tilbake omtrent som jeg
er. Jeg kunne fått litt staseligere nese. Den har gått i stykker. Og så
ville jeg gjerne tegnet like godt som Finn Graff og malt like godt som
Matisse. Og så ville jeg gjerne begynt på nytt etter ungdomsskolen, selv
om det er mye fint som foregår ved siden av.
- Forelskelser!
- De er helt klart av det gode. Og de er ikke til å unngå, begynner han.
-
Jeg tror ikke jeg er blitt klok med alderen, men én ting har jeg funnet
ut, og dét er at det eneste naturen vil, er akkurat det samme som
paven: Formering. Og mest mulig av det. Egentlig er det et flott system,
dette primærbehovet for å forelske, for så å formere oss.
Forelskelsesrus gir oss de få periodene i livet hvor vi opplever
bortimot sorgløshet.
- Da får vi håpe man kan forelske seg livet ut?
-
Med alderdom blir alt dempet. Man har gjort alt før. Det er dette jeg
skriver om nå. Eller, jeg skriver om hukommelse. Sterkest er
opplevelsene man gjør som barn, så jeg kan huske alt fra da jeg var seks
år, men til tider glemmer jeg hva jeg spiste til middag. Og tjuefem
prosent av mitt våkne liv bruker jeg nå på å lete etter disse brillene.
For ikke lenge siden fant jeg dem i fryseren.
Børretzen ler og
åpner verandadøra ut mot sommeren. Måkene holder på der ute, gud bedre!
Prøver de å hevne seg på mannen? Eller er de her for å minne oss på
refrenget, noen ganger er det...?
- Jeg beundrer disse som
alltid klarer å holde humøret oppe, finne noe å glede seg over. Særlig
kvinner, ser jeg, er flinke til det. Nå koser vi oss, sier de. Men jeg
tar meg i å bli mer og mer irritert, utålmodig.
- Bør ikke du si som i ukebladartiklene at det er viktig å kjempe, nekte å gi seg. Du har jo overlevd kreft, mann!
-At
helbredelse skal være en viljesak, er jeg meget skeptisk til. Jeg hadde
ingen vilje. Jeg gikk med på operasjoner, men jeg hadde egentlig
overgitt meg fullstendig, jeg. Jeg tenkte faktisk at nå håper jeg at jeg
ikke våkner. Men det gjorde jeg.
- Da jeg tok
lårhalsen, tenkte jeg også at skjer dette igjen, da gidder jeg ikke mer.
Da slutter jeg å spise. Nei, døden er jeg ikke redd. Jeg har dødd før.
Det var helt greit, glimter det Børretzensk, lurt.
-Det
var mens jeg lå på sykehus. Da gikk jeg på massevis av morfin, og dét
var bare nifst. Jeg så farer overalt. Men en natt opplevde jeg at jeg
var naken på et vått svaberg. Det var ikke noe vann, tror jeg, bare
grått berg som jeg nærmest krøp omkring på, og da visste jeg at nå dør
jeg. Men så var det én til der, som jeg ikke så. Jeg vet ikke hvilket
sprog han snakket, men jeg skjønte hva han sa. Han sa «ål reit, jeg skal
overta deg, jeg». Jeg sa at det høres fint ut, det. Å bli overtatt kan
ikke være så farlig. Så ble det slik.
-Da jeg våknet neste
morgen, var jeg helt sikker på at jeg var i en annen. Ja, jeg ringte
ekskona mi. Jeg syntes hun måtte vite det. Det gikk så langt at vi fant
ut at jeg nå kanskje var blitt medlem i trygdekassen og at det måtte vi
holde kjeft om i så fall. Faktisk er jeg ikke helt sikker ennå. Kanskje
er jeg i en annen?
-Dette høres ut som et filmmanus!
-Det er
det rareste: Kort etterpå så jeg en film om en mann med kreft som døde
på nøyaktig samme måte. Da tenkte jeg at filmskaperen må også ha opplevd
dette, og derfor kan jeg altså ikke garantere at det er jeg som sitter
her.
Her fyrer Børretzen seg nok en sigarillo som han planter
midt i et kjempesmil i det lille fjeset mellom de store ørene. Han ser
veldig ut til å være her. Og med den pussige observasjonen «kanskje jeg
faktisk allerede er blitt pantet», høres det umiskjennelig børretzensk
ut. Omtrent like fryktløst overfor døden som i den vemodig vakre visa
hans «Paradise Bay»: «Jeg heiser mine slitne seil. Jeg kaster loss og
drar. Nå er jeg faktisk klar, min venn. Sees vi igjen?».
-Jo
da. Jeg skriver om å være klar, og sier stadig vekk at neste gang
gidder jeg ikke. Men det rare er at jeg tør slettes ikke love det. Vi
klamrer oss fast til dette livet, tross alt. Man tar seg den der første
kaffekoppen, og så ... Så går det over. Han smiler. Ute skråler måkene
videre, like gæli.
Hentet fra: dagbladet.no
Jannike Willoch
